Gisle Martens Meyer (Ugress) om big data, sosiale medier, musikalske svermer og prosessen med å utvikle "The Bow Corpse"


Gisle Martens Meyer, også kjent som artisten Ugress, er ikke en mann av få ord, men hva gjør vel det, når ordstrømmen inneholder så mange perspektiver og tanker om det å lage musikk og inspirasjonen bak? Teksten under kan kanskje forklare hvorfor han karakteriserer musikken sin som "Dystopisk-elektronisk filmmusikk - i moll med enorme beats!"

- Du har sagt at "The Bow Corpse" tar utgangspunkt i big data, sosiale medier og personvern. Hva tenker du på her?

- Stykket tar utgangspunkt i at bittesmå fnugg av data - spor som hver enkelt av oss daglig legger igjen på internett - samles opp, settes i system og analyseres av big data. Den enorme mengden data satt i system kan da plutselig fortelle veldig mye, ikke bare om oss som gruppe, men om individet som fnugget kommer fra. Fra å være lett skeptisk til sosiale medier har jeg gått til å mene at framtiden ser ut som et tydelig mørkt og fælt uvær som nærmer seg i slow motion, så sakte at ingen ser det. Myndigheter, teknologiselskaper og individer sitter på enorme mengder informasjon om oss. Vi strør om oss med data kontinuerlig, og ingen bryr seg om hvem som samler det opp, og hvordan det potensielt kan brukes - for det kan, blir, og VIL bli brukt. Vi holder på gi fra oss kontrollen til fremtiden, og det er fryktelig dunkelt hvem som er god eller ond, kanskje problemet er at det aldri vil bli tydelig. 

- Men hvordan gjenspeiles dette i musikken du har laget?

- Jeg gjør opptak av tusenvis av bittesmå mikrolyder rundt musikerne og instrumentene. Bittesmå lyd-fnugg, for eksempel fingeren som tar på buen, skoen som sklir på gulvet, leppene som berører munnstykket, klaffer som lukker seg - lyder publikum aldri hører. Men de ER jo der, hele tiden, disse fnuggene. Jeg har tusenvis av slike små lyder, som digitale instrumenter, som da enkelt dupliseres opp i voldsomme, enorme skyer. Så den lille fingerlyden blir plutselig en diger sverm av fingre. Og da er lyden, teksturen og meningen en helt annen. Og på samme måte som big data finner mening i massen av data-fnugg, henter jeg ut musikk, tekstur og mønstre fra disse enorme flokkene av lyd-fnugg. 

- Hvordan blir dette brukt under framføringen?

Disse «flokkene» eksisterer i sanntid, det er ikke noe teoretisk. Hver musiker har en sverm av sine digitale kloner, som følger det musikeren gjør på scenen. Så cellisten kan gjøre en enkel liten frase, og denne får enorme musikalske og soniske konsekvenser, når svermen reagerer og prøver å kopiere denne frasen. Det er her det interessante oppstår, og også hvor utfordringene oppstår. Hvordan få disse bitene til å bli både konseptuelt, sonisk og musikalsk interessante. 

- Dette er første gangen du skriver musikk som andre skal framføre? Hvordan har du gått fram?

- Det har vært en veldig kompleks og langsom prosess, hvor alle ledd har vært avhengige av hverandre. Jeg har jobbet med musikerne for å finne de riktige mikrolydene, jeg jobber med programmerer for å utvikle programvaren, jeg jobber med medkomponist/arrangør for å score orkesteret. I tillegg jobber jeg med produksjon for å få teknikk og maskinkraft til scenen og jeg jobber med koreograf for å få det romslige og visuelle på plass. Og alt er nytt, ikke bare for meg, men for alle involverte. Så det har ikke vært en vanlig lineær komposisjonsprosess, men mer en sirkulær prosess, hvor biter har blitt fylt inn etterhvert. Det kan være vanskelig, men når sirkelen først er i loop, er den skrekkelig mye mer interessant enn en tradisjonell strek. 

- Du kan ikke skrive ned musikken din selv som noteskrift. Hvordan har samarbeidet med medkomponist Craig Farr vært? 

- Det har vært veldig interessant, givende og spennende. Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville prøve å bli en samtidsmusikk-komponist på papir, men heller utnytte at jeg hadde et ensemble til rådighet, og så finne ut hva som kan være interessant å få ut av dette ensemblet utifra mine ideer og prosesser. Til enkelte partier har jeg nokså tydelige og spesifikke ideer og instruksjoner til Craig, fordi vi er avhengig av at musikerne gjør spesifikke grep sammen med svermene. Andre partier produserer jeg ut nokså ferdig musikk, men lar det være opp til ham å arrangere dette ut med ensemblet best mulig, og noen steder demoer jeg bare med piano "sånn ca noe sånt". Jeg har prøvd å stole veldig mye på Craig, overlate mest mulig av det musikk-teoretiske rundt ensemblet og fremføringen til ham. Jeg lar ham gjøre sitt nokså fritt, og når jeg får materialet tilbake fra ham, så tilpasser vi softwaren, og klonene om det er behov for det. Prosessen må være veldig elastisk og tilpasningsdyktig. 

Craig har forresten også skrevet inn noen egne satser i verket. I disse delene kan jeg konsentrere meg om hvordan svermene skal reagere og samspille med musikken. Det hjelper også både på helhet og fremdrift at det er to ulike komponister sine stemmer som kommer til orde. Men vi lar temaene og hovedideene gå igjen i alle satser, så det blir et helhetlig verk rent musikalsk. Kvelden  får en "elektronika" struktur med konturer av låter. 

- Har det gitt mersmak å skrive for akustiske instrumenter?

Det har vært skrekkelig interessant å sette seg inn i hvert instrument, og ikke minst hver person bak instrumentet. Å bli kjent med musikeren er like viktig som instrumentet. Musikken komponeres ikke bare for instrumentet, men også for mennesket. Verket er i høyeste grad skrevet for BIT20-musikerne, og de spiller jo med tusenvis av kloner av seg selv. Å utforske, utvide og utdype hva som fins i en musiker, et instrument, et menneske, er definitivt noe jeg ønsker å fortsette med.  

- Til slutt, du kaller stykket "The Bow Corpse" - hva betyr denne tittelen egentlig?

- Den har flere betydninger både på engelsk og oversatt til norsk. "Bow" henspeiler både på buen, et verktøy som stryker og skaper spenning, setter ting i vibrasjon, men også våpenet buen, som benytter den samme spenningen og krummingen til å skyte spisse gjenstander. Samtidig kan det bety å bukke, å bøye kroppen i respekt, ydmykhet eller skam. "Corpse" på engelsk betyr menneskelik, men "corps" er jo også en gruppe mennesker  som opererer sammen, i flokk. Så en mulig tolkning er et kuet korps. En annen er et lik i stram spenning.

Og så synes jo jeg det er interessant at "corpse" - "lik" på norsk også er det samme ordet som å "like", for eksempel noe på Facebook. Sosiale medier er jo på mange måter et enormt korps av kadavre som endeløst bøyer seg for de samme tingene… 

Comment